Klimaregnskap i praksis
Klimaregnskap har blitt et stadig viktigere verktøy for virksomheter som ønsker å måle og redusere sitt klimaavtrykk. Det brukes til å identifisere utslippskilder, prioritere tiltak og følge fremgang mot klimamål. Men i takt med at klimaregnskap blir mer utbredt og etterspurt – både internt og eksternt – vokser også utfordringene. Er tallene pålitelige og sammenlignbare? Og hvordan kan vi bruke dem til å ta bedre beslutninger?
I utgangspunktet brukes klimaregnskapet til to formål:
- Internt styringsverktøy: For virksomheter gir klimaregnskapet en strukturert oversikt over klimaavtrykket. Det hjelper med å prioritere tiltak og overvåke fremgang over tid. Verdien ligger i intern forbedring, uavhengig av sammenligning med andre.
- Eksternt beslutningsgrunnlag: Nøkkelinteressenter som banker, anbudsgivere og kunder benytter klimaregnskap for å vurdere virksomheters bærekraft. Her er sammenlignbarhet sentralt. Men uten åpenhet rundt datagrunnlaget og kompetanseheving, risikerer vi at tallene gir et misvisende bilde.
Det kan være fristende å sammenligne to klimaregnskap som rapporterer samme enhet, for eksempel tonn CO₂-ekvivalenter. Det kan virke som om vi snakker samme "valuta", men i realiteten kan tallene være basert på helt ulike forutsetninger. Noen av de største utfordringene ligger her:
- Ulike faktorsett: Virksomheter benytter ulike utslippsfaktorer for å beregne sine klimapåvirkninger. Noen bruker gjennomsnittstall, andre mer presise, virksomhetsspesifikke tall. Noen kan bruke en faktor basert på forhold fra flere år siden, mens noen andre bruker en mer oppdatert faktor. Det kan være forskjeller i datakvalitet, modenhet og usikkerhet i kildene som også påvirker nøyaktigheten betydelig.
- Ulike avgrensninger og usikkerhet: Klimaregnskap kan variere i omfang. Noen rapporterer kun Scope 1 og 2 (direkte og energiindirekte utslipp), mens andre inkluderer Scope 3 (verdikjedeutslipp) – helt eller delvis. Dermed kan et selskap som rapporterer ærlig og bredt fremstå som mer "forurensende" enn et selskap som utelater store utslippskilder.
For at klimaregnskap skal være et godt verktøy for reell innsikt – både internt og eksternt – bør man styrke tre områder:
- Økt transparens: Virksomheter må være åpne om hvilke data, metoder og forutsetninger som ligger bak utslippsberegningene. Hva er inkludert? Hva er utelatt? Hvilke faktorer er brukt, og hvor stor er usikkerheten?
- Kompetanseheving: Mange brukere av klimaregnskap – ledere, innkjøpere og investorer – har begrenset forståelse for hva tallene egentlig betyr. Det trengs opplæring i hvordan klimaregnskap tolkes, hva Scope 1, 2 og 3 betyr, og hvordan usikkerhet og avgrensninger påvirker tallene.
- Bransjetilnærming: Bransjene trenger felles prinsipper og avgrensninger. Det bør ikke være slik at ett eiendomsselskap rapporterer leietakeres utslipp og fremstår dårligere, mens et annet unnlater det og ser "grønnere" ut på papiret.
Veien videre: fra isolerte tall til felles forståelse
Klimaregnskapets verdi avhenger av tillit og åpenhet. I dag varierer rapporteringspraksis så mye at sammenligninger ofte blir misvisende. For eksempel kan et selskap som kun rapporterer Scope 1 og 2 fremstå som "grønnere" enn et som inkluderer hele Scope 3, selv om det siste har en mer ærlig tilnærming. Dette kan føre til at nøkkel-interessenter og beslutningstakere tar valg basert på ufullstendig informasjon.
Når klimaregnskap gjøres riktig – med åpenhet i rapporteringen og innsikt hos beslutningstakere – kan det bidra til at kapital styres mot de mest bærekraftige virksomhetene. Men det krever at vi beveger oss bort fra isolerte regneark og vage beskrivelser – og bygger en felles forståelse for hva tallene faktisk viser.
